Annethvert år er det tariffoppgjør. Vanligvis forhandler hvert enkelt forbund med arbeidsgiverne. Vi ønsker å forbedre tariffavtalene, mens arbeidsgiverne ønsker noe annet.
Slik blir det ikke i år: For første gang på lang tid har vi et samordnet oppgjør.
Det betyr at alle forbundene i privat sektor samler styrkene for å forbedre noe som gjelder alle: denne gangen skal vi forbedre pensjonssystemet vårt.
Forbundene putter altså streikeretten fra cirka 130 forskjellige forhandlinger i en felles pott.
Allikevel settes det av noen dager til å «forhandle» på hver tariffavtale – men da uten streikerett. Forhandlingene på vår tariffavtale (LOK) ble gjennomført 21. – 23. mars.
Forhandlere med felles interesse?
Mange har sikkert hørt påstanden om at de ansatte og ledelsen sitter i samme båt, og at de derfor må samarbeide for å fremme en felles interesse.
Også vi i fagforeninga har hørt festtalene der vi og arbeidsgiverne (Nelfo) tilsynelatende er enige om mye:
- Kampen mot arbeidslivskriminalitet og useriøse aktører
- Faste ansettelser
- Fagutdanning
- Rekruttering
- Likestilling
- Produktivitet
- HMS
Med et slikt utgangspunkt skulle man tro at det ville bli en lett sak å bli enig om en del forbedringer av tariffavtalen vår på nettopp disse punktene, uten at vi skulle være nødt til å true med streik. Felles interesse, ikke sant?
Noen konkrete resultat kunne for eksempel vært:
- Begrense bruken av bemanningsbyrå?
- Fadderordning for lærlinger?
- Involvere de tillitsvalgte mer i hvordan fagopplæringen foregår?
- Avtale å sende de ansatte på EL og IT sine oppdateringskurs?
- Sette av ressurser til å besøke ungdomsskolene?
- Fastslå at alle byggeplasser skal ha både kvinne- og herregarderober?
- Oppdatere akkordtariffen
I tillegg til disse punktene vil vi anta at også Nelfo ville ta med sin liste med konstruktive tiltak for en god, trygg og seriøs elektrobransje inn i forhandlingene.
Så … hvordan tror dere dette gikk?
Vi kan trygt si at resultatet av forhandlinger uten streikerett definitivt viser at det kun er i festtalene at de ansatte og ledelsen «er i samme båt».
Det offisielle resultatet fra forhandlingen blir offentliggjort senere.
Streikeretten er like viktig i 2018 som den alltid har vært. Men vi må tørre å bruke den, og vi må finne en riktig sak å bruke den på.
Pensjonskampen
Tjenestepensjon
De siste årene har flere forbund (blant annet EL og IT Forbundet) ønsket bedre tjenestepensjoner (altså pensjonsordningene man har i hver enkelt bedrift).
Du har kanskje hørt kravene:
- pensjonsopptjening fra første krone
- pensjonsopptjening også for de som har mindre enn 20% stilling
- pensjonsopptjening for de som er yngre enn 20 år
Dette er blant de prioriterte kravene i årets forhandlinger.
AFP
AFP (avtalefestet pensjon) er en tilleggspensjonsordning som vi har i tariffavtalen vår. I tariffoppgjøret i 2008 ble den forandret, og da ble det avtalt at den skulle evalueres i 2017.
Vi har i lengre tid påpekt flere feil og mangler med AFP-ordningen slik den ble. Med evalueringen friskt i minne er tariffoppgjøret 2018 det riktige stedet å fremme krav om et bedre og mer rettferdig pensjonssystem.
Denne kampen har vi lyktes med å få med hele LO på, og den er i gang!
Nå må vi ikke være redde for å bruke streikeretten som vi har spart fra de 130 tarifforhandlingene som normalt skulle ha foregått i år. Forhandlingene som kunne ha gitt oss begrensninger på innleie fra bemanningsbyrå eller våre kvinnelige medlemmer rett til å gå på sitt eget do …
Kamp eller pamp – ta stilling til hvem du er!
Arbeidsgiverne motsetter seg selvsagt enhver form for forbedringer av avtalene våre. Men når det gjelder pensjonsspørsmålet når vi nye høyder.
For tjenestepensjonsordningene er ikke en del av tariffavtalene våre i dag, og det betyr at sjefen bestemmer. Slik vil de gjerne at det fortsatt skal være. Ingenting tyder på at et godt nok resultat vil komme av seg selv, heller ikke denne gangen.
Men holder trusselen om streik?
Nei, vi trenger en streik nå.
Det må nok til både for å få et godt nok resultat, og for å minne oss selv på hvem vi er.
Sist vi streiket (1996) var gjennomsnittsmedlemmet vårt 11 år. Det er ikke mange av våre yrkesaktive medlemmer som husker streiken, men de som gjør det forteller heldigvis om historiene som ble skapt den gangen. Om samholdet, om jakten på streikebryterne og om en felles kamp for å oppnå noe.
Dette trenger vi en oppfriskning av.
For fagforeningsarbeid handler om noe annet enn forsikringer, hopplandslag og festtaler.
Fagforeningsarbeid handler om at vi i fellesskap gjør en innsats for å forbedre hverdagen vår, og for å få reelle forbedringer må vi slåss.
Kampen for en god og rettferdig pensjon er en sak som gjelder for alle våre medlemmer, og den kampen må vi ta!
